Hva er HMS!

Innledning

Les dette og du vil få et utgangspunkt for å forstå hva Helse, Miljø og Sikkerhet (HMS) er. Fra å være krav om hygiene og vernetiltak på maskiner i fabrikker på slutten av 1800 tallet, er dagens HMS-arbeid blitt mer omfattende. Dette har sammenheng med både de omstillinger som har skjedd i næringslivet, men også den teknologiske, samfunnsmessige og økonomiske utviklingen. Du kommer til å jobbe deg igjennom materialet ved hjelp av video, oppgaver og fagstoffet som følger med kurset. Flere plasser vil det være henvisninger/lenker til annen litteratur, artikler og lovverk du finner på Internett. Vi anbefaler at du tar deg tid til å se nærmere på disse henvisningene både med tanke på utdypende informasjon om denne økten, men også for at du senere skal ha kjennskap til de muligheter som finnes via Internett.

Hva er HMS

Definisjoner

Helse, Miljø og Sikkerhet er et begrep som har kommet mer i vinden de siste årene og overtar nå etter internkontroll. Trolig vil du finne begge begrepene i fremtiden. Årsaken til dette er at da Internkontrollforskriften ble første gang iverksatt 01.01.1992 ble ordene Internkontroll og Internkontrollsystem mye benyttet i forskriften. I senere revisjon av forskriften (01.01.1997) var begrepet skiftet ut med Helse, Miljø og Sikkerhet. Internkontroll ble med videre, men i form av en parentes. Å sette fokus på Helse, Miljø og Sikkerhet er et bedre valg da dette sier noe konkret om hva det dreier seg om.

Innføring i begrepet Internkontroll / HMS

Forskrift om systematisk HMS-arbeid i virksomheter

Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (internkontrollforskriften) trådde i kraft første gang 1 januar 1992. Forskriften ble en paraply for flere lovverk. Kravet til egen-kontroll, systematikk og dokumentasjon ble skjerpet. For den ansvarlige i en bedrift innebar forskriften en plikt til å organisere et systematisk HMS-arbeid. En større revidering av forskriften skjedde i 1996 med ikrafttredelse fra 1 januar 1997. Fra dette tidspunkt skiftet også forskriften navn til Forskrift om systematisk helse, miljø og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontroll).

Innføringen av Internkontroll / HMS i Norge!

“Forskrift om internkontroll / HMS” er et resultat av samfunnets erfaringer med private og offentlige virksomheters manglende evne og vilje til å etterleve lover og forskrifter som omfatter helse, miljø og sikkerhet. Det skjer for mange ulykker, sykefraværet er for høyt og det er for mange branner og forurensninguhell. I tillegg til arbeidsmiljøloven, innså myndighetene at de trengte nye virkemidler. Internkontrollforskriften ble vedtatt av myndighetene for å bedre på ovennevnte situasjon og trådde i kraft i 1992. Utgangspunktet for forskriften bygger på de positive erfaringer som var gjort innen offshorenæringen, som i flere år hadde drevet HMS-arbeid basert på internkontroll.

Mange bedrifter har i arbeidet med å innføre internkontroll fokusert for mye på kravet om dokumentasjon. Dette har resultert i store papirsystemer for HMS som ikke lar seg følge opp i praksis. De har glemt at det viktigste er hva bedriften gjør, ikke hva som skrives.

Internkontroll er helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid satt i system! Mange synes denne enkle definisjon av internkontroll er bedre enn den som sto i den gamle IK-forskriften. Selv om denne definisjonen kan være litt enkel for juristene, er det i hovedsak systematikk som er nøkkelen til godt internkontrollarbeid. Dette forutsetter selvfølgelig at bedriften har noe aktivitet å systematisere.

En definisjon utledet av den gamle forskriften blir mer presis: I følge forskriften innebærer internkontroll at bedriften selv må se til at lover og regler innenfor HMS området overholdes. De systematiske tiltak som bedriften gjennomfører for å få til dette kalles internkontrollsystem. I dag kalles gjerne et slikt system også for et HMS-system. Gjennom bl.a. å dokumentere hvordan dette arbeidet gjennomføres har bedriften tilfredsstilt forskriftens krav.

Bedriften må i oppstarten stille seg følgende spørsmål: “Hvordan skal vi organisere oss og arbeide med HMS slik at vi overholder de krav som stilles til oss gjennom lover og forskrifter?”.

Forskrift om systematisk HMS-arbeid i virksomheter (internkontroll) innebærer ikke noen endringer i de krav som stilles til helse-, miljø- og sikkerhetstilstanden i de øvrige lover og forskrifter. Forskriften fastsetter prinsipper for hvordan helse, miljø og sikkerhetsarbeidet skal gjennomføres. Forskriften omfatter følgende lover:

• Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø (arbeidsmiljøloven)
• Lov om brannfarlige varer
• Lov om eksplosive varer
• Lov om brannvern
• Lov om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven)
• (Lov om sivilforsvaret (industrivernpliktige bedrifter)*)
• Lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr
• Lov om produktkontroll
• Lov om genteknologi

* For produksjonsselskaper av elektrisk kraft og vassdragsregulanter, fordelingverk og visse andre selskaper i nær tilknytning gjelder egne regler for beredskap både i fred og krig. Viser til NVE og Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO).

Forskriften gjelder for alle virksomheter i Norge, enten de er private eller offentlige, kontor- eller produksjonsbedrifter, har en eller tusen ansatte. Enkelte unntak finnes for eksempel hvis en driver et selvstendig selskap uten ansatte, hvor en hverken leier eller eier lokaler og driver en arbeidsoppgave som ikke belaster eller kan påføre andre en risiko.

Tilsynsmyndighetene knyttet til de respektive lover og forskrifter vil følge opp bedriftene for å se om de etterlever forskriften. Tilsynsmyndighetene har tidligere vært detaljorientert, men vil i framtiden endre og samordne sine inspeksjonrutiner ved å foreta såkalte systemtilsyn, dvs. fokusere på bedriftenes dokumenterte systemer for HMS. Dette er ett ledd i forsøket på å effektivisere og samordne tilsynsmyndighetenes arbeid, men det betyr ikke at de vil slutte med å gjennomføre inspeksjoner i bedrifter som ikke overholder krav i lover og forskrifter.

Følgende tilsynsmyndigheter fører tilsyn med at IK-forskriften blir fulgt:

• Arbeidstilsynet
• Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE)/Kommunale brannvernmyndigheter
• Statens forurensningstilsyn (SFT)
• Fylkesmennene/kommunene
• Elektrisitetstilsynet
• Industrivernet
• Enhet for produktsikkerhet i Barne- og familiedepartementet

HMS i hverdagen – tabell

Hva er så helse, miljø og sikkerhet slik vi kjenner det igjen fra den vanlige arbeidsdagen? Svaret vil bli svært forskjellig for den enkelte da arbeidsoppgaver og arbeidssituasjon er ulike. Nedenfor er forsøkt satt opp en del stikkord som sier noe om hva HMS innebærer i praksis:

Arbeidsmiljølovgivningen i Norge

Arbeidsreglement fra 1872

Fabrikktilsynsloven av 1892

Grunnlaget for vår arbeidervernlovgivning ble lagt ved lov av 27. juni 1892 om tilsyn med arbeid i fabrikker m.v. Det er nå over 100 år siden. Loven kom som et resultat av industrialiseringsprosessen omkring århundreskiftet for å dempe de skadevirkninger som kom av industrialiseringen. 50 år tidligere kom den første lov tilsvarende som i Norge i England. Loven hadde som hovedformål å verne arbeiderne, men hadde også en tilleggsfunksjon i det den skulle gjøre det mulig for myndighetene å oppdage og isolere epidemiske sykdommer så tidlig som mulig for å verne de høyere samfunnslag. En mente på denne tid at epidemiske sykdommer som var datidens store helsetrussel oppsto i arbeiderklassen.

Den nye næringsgren, industrien, utviklet seg temmelig fritt før fabrikktilsynsloven i 1892. Industrien var ikke bundet av restriksjoner som tok hensyn til arbeidernes ve og vel. Flere misforhold åpenbarte seg etter hvert. Det som samfunnet først fikk øynene opp for, var barnearbeidet. En skolekommisjon fant at barnas arbeid i fabrikkene gikk ut over undervisningen. På denne tid var det også vi fikk de første tilløp til den arbeiderbevegelse som siden skulle bli en viktig drivfjær på arbeidervernlovgivningens område.

Kong Oscar tok på denne tid selv initiativ til spørsmålet om å nedsette en kommisjon for å drøfte spørsmålene om ulykkes- og alderstrygd for arbeiderne. En tilsvarende kommisjon var blitt oppnevnt i Sverige i 1884. Bakgrunnen var å motvirke tendensen til misnøye og uro blant arbeidsfolket. Arbeiderne hadde begynt å gjøre sine krav gjeldende, og i disse årene ble resolusjoner om 10-timers dag vedtatt.

Loven av 27. juni 1892 om Tilsyn med Arbeide i Fabrikker m.v. trådte i kraft 1. juli 1893 og var den første arbeidervernlov. Den kom til å inneholde bestemmelser om forebyggelse av arbeidsulykker og helsefare, om sær-vern for kvinner, barn og unge arbeidere, om kontrastkvern og om offentlig tilsyn.

Lov om tilsyn med Arbeide i Fabrikker, 1909

Lov om tilsyn med Arbeide i Fabrikker ble avløst av lov av 10 sept. 1909 med samme tittel. Virkeområde for loven ble utvidet til å omfatte all industriell virksomhet hvor det ble nyttet mekanisk drivkraft av en viss størrelse og håndverksbedrifter med minst 5 arbeidere. Tilsynet ble også forsterket ved at det fra tidligere skulle være 2 mannlige fabrikkinspektører til nå å skulle også være en kvinnelig fabrikkinspektør og minst én kvinnelig assistent.

Lov om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter, 1915

I forbindelse med arbeidstidreguleringen i 1915 skiftet loven imidlertid navn idet lov av 18. september 1915 om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter ble vedtatt. Ved dette tidspunkt ble det fastsatt at normalarbeidstiden ikke måtte være over 10 timer i døgnet og 54 timer i uken. For arbeid under dagen i gruver, i smeltehytter og i bok- og avistrykkerier ble grensen satt til 48 timer i uken. I samband med begrensning av den alminnelige arbeidstids lengde var det også nødvendig å hindre omgåelser ved regulering av adgangen til å bruke overtidsarbeid. I loven av 1915 ble fastsatt regler om begrensning av antall timer overtid pr. uke og over en 4-ukers-periode, men ikke noe om vilkår for bruk av overtidsarbeid.

Lov om arbeidervern, 1936

Den neste store endringen skjedde da den nye lov av 19. juni 1936 om arbeidervern ble vedtatt og satt i kraft fra 1. januar 1937. Loven fikk et langt større virkeområde enn de tidligere lover og kunne med rette karakteriseres som en alminnelig arbeidervernlov. Med noen unntak dekket den faktisk alle arbeidsforhold til lands og skilte ikke mellom kropps- og åndsarbeidere eller mellom størrelsen eller arten av bedrifter. Den nye loven inneholdt på to områder nye bestemmelser av prinsipiell art. For første gang ble alminnelige bestemmelser om vern mot usaklig oppsigelse og om ferie gjennomført. Bestemmelsene om vern mot usaklig oppsigelse bar tydelig preg av kompromissløsning, men de mange rettssaker gir klare signaler om at bestemmelsene fikk stor betydning. Feriebestemmelsene ble avløst av ferieloven av 14. november 1947 som innførte 3 ukers ferie.

Lov om arbeidervern, 1956

Loven av 1956 inneholdt en rekke nye bestemmelser. Det kan nevnes regler:

• om utvidet ansvar for arbeidsgiveren ved arbeidsplasser med flere arbeidsgivere
• om adgang til å påby legekontroll
• om organisert vernearbeid på arbeidsplassen
• om adgang til å kreve undersøkelse av stoff og materiale
• om legeundersøkelse av barn og ungdom
• om oppsigelse av sykmeldt arbeider og
• om attest.

Offentlig forvaltning ble lagt inn under loven fra 1. januar 1959. Videre ble viktige endringer og tilføyelser gjort i en rekke av de øvrige bestemmelser, som i bestemmelsene om meldeplikt for bedrift, om mødrevern, om hvilepause, om oppsigelsesfrister og om vern mot usaklig oppsigelse. Dessuten ble tatt med bestemmelser som tok sikte på å styrke det kommunale tilsyn.

Også denne gang kom partene loven i forkjøpet. Før lovproposisjonen kom opp til behandling i Stortinget, hadde Norsk Arbeidsgiverforening og Landsorganisasjonen i Norge i januar 1958 inngått fellesoverenskomst om nedsettelse av arbeidstiden til 45 timer i uken fra 1. mars 1959.

Ved endringslov av 15. mai 1964 angående ferieloven ble 4 ukers ferie gjennomført.

Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v., 1977

Fra tidligere skulle vernearbeidet tuftes på sikker kunnskap og tekniske normer. Dette var både en fordel for myndigheter som kunne fastsette normer i stedet for skjønnsmessig vurdering av hvert enkelt tilfelle. 1960 og 1970 endret dette seg ved at dukket opp problemstillinger som krevde en revisjon av arbeidsmiljølovgivning og politikk. Årsaken var først å fremst at det ble behov for å se på samspillet mellom faktorer i arbeidsmiljøet og ikke hver enkelt faktor isolert for seg. Eksempelvis var det nå grupper som ikke ble utsatt for en dominerende enkelt faktor, men for et komplisert samvirke av faktorer som spenner fra arbeidsorganisasjon og lønnssystemer til belysning, temperaturforhold, kundekontakter og mye annet. Helsestandardene ble satt høyere, og belastningformer som tidligere hadde blitt ansett som unngåelige eller trivielle – for eksempel slitasjelidelser og psykososiale belastninger ble tatt mer alvorlig. Studier av arbeidsmiljø rundt 1960 og 1970 årene tydet på ganske store problemer og understreket behovet for en ny giv i miljøarbeidet. Denne typen reformarbeid på miljøområdet kom til å omfatte så godt som hele den industrialiserte verden.

Resultatet av dette ble arbeidsmiljøloven av 1977 slik vi kjenner den mer eller mindre i dag hvor en også tok inn en egen §12 som understreker arbeidsorganisasjonens betydning. Senere er arbeidsmiljøloven blitt endret flere ganger som for eksempel ved krav om bruk av midlertidige ansettelser.

Forskrift om Internkontroll, 1991

Arbeidsmiljøloven ble ingen kjempesuksess. Årsaken til dette kan nok være lovens sammensatte karakter og ønsket om mer av alt. Arbeidstilsynet skulle bygges ut, bedriftshelsetjenesten styrkes, det lokale verneapparatet utvides, lokale handlingsprogrammer bygges opp og igangsettes, ledelsens ansvar skjerpes, de ansattes deltakelse utvides osv. For en bedrift kunne alt dette bli litt for mye av det gode. Det bl.a. vanskelig å vite hva man skulle konsentrere seg om. Internkontrollen kom som et resultat av dette for å samordne de forskjellige kravene en bedrift ble stilt ovenfor gjennom systematikk og dokumentasjon.

Etter at forskriften trådte i kraft 01.01.1992 klarte bedriftene i varierende grad og med varierende hell å etterleve kravene som ble stilt. Flertallet av norske bedrifter lette etter tilfredsstillende måter å forholde seg til forskriften på, og spesielt for mange små- og mellomstore bedrifter ble det vanskelig. En viktig årsak var at mye av det som sto i den gamle forskriften var for vanskelig å omsette i praktisk handling. Det ble gitt sparsomt med råd i forskriften om hvordan kravene kunne etterleves. Resultatet var at forskriften ble revidert og kom i ny drakt i 1997. Denne er lettere å forstå, bruken av begrep er færre og det er i tillegg en veiledning i innføring av kravene om systematisk HMS arbeid. Forskrift om systematisk HMS-arbeid i virksomheter (Internkontroll) som er navnet på den nye forskriften er en utmerket anledning for enkelte bedrifter å gjennomføre “miljø-oppryddingen” og iverksette etterlengtede tiltak.